Maunt Maunganui

Vi kom frem og sola brøt ut etter en formiddag med regn i det vi var klar til å gå på stranda. Vi hadde ikke fri parkering før etter fem der vi bodde, vi måtte flytte bilen hver time, så vi kjørte like godt ned til stranda og ble der noen timer, så slapp vi tenke mer på det. Maunt Maunganui er som å komme til en turstby ved Middelhavet, hoteller, restauranter og folk på ferie, varmt og deilig med folkeliv til langt på natt, omtrent uansett dag. Vi koste oss på stranda, Moana fikk også endelig dreisen på Body boardet, så det ble sent før jentene kunne avslutte surfingen denne dagen også. Etter en dusj og middag, var vi klar for tur og klatret oss opp på vulkanfjellet, som byen har navnet sitt etter. Vi gikk i ca. en og en halv time, og hadde en nydelig utsikt over strender i alle retninger nesten hele tiden. Vi var så flinke at vi fortjente hver sin store is når vi kom ned igjen, så vi satt og så på folkelivet ved promenaden og koste oss til det var mørkt ute. Det ble en kjempefin dag, selv om den begynte med regnvær, det var igrunn greit, så var det ikke så varmt i bilen de to timene vi brukte på å kjøre fra Pauanui. Her kunne vi vært lenger, men vi må bevege oss sørover, siden vi satser på å være tilbake i Wellington på lørdag.

Pauanui

Vi strotrivdes på hytta hos Faye og Alby i Pauanui, vi kom dit til lunsj på mandag, og måtte dra jentene hjem fra stranda etter at klokka var blitt seks på ettermiddagen. Hytta er bare 30 meter fra stranda, men surfen er såpass sterk at vi alltid må være der og holde et øye med dem, dessuten var det en deilig bris der, så det var ikke så varmt som ved hytta. Det er alltid livlig hos Faye og Alby, og jeg har aldri vært den eneste gjesten hos dem. Denne gangen var vi ni tilsammen, så vi havnet på madrasser på gulvet, for de hadde lånt bort den andre hytta de har på nabotomta til noen venners besøk. Fayes søster med mann, og sønn med samboer var der også sammen med oss. De var på fisketur med Alby når vi kom frem, men kom tomhendte til land og rakk akkurat lunsj sammen med oss. Tirsdagen tok Alby oss ut på båttur, ikke noe fisking, bare sightseeing. Vi besøkte først strøket der alle rikingene har sine sommerhus, Moana var helt overveldet og har i flere dager lurt på om ikke vi kan bli så rike :-)) De har bilveg på den ene siden av huset og "sjøveg" på den andre. Noen av husene er helt eventyrlige, for ikke og snakke om de båtene som ligger ved kaien. På huset på de to bildene til høyre har de helikopter innenfor de to store garasjeportene du ser, de som har huset bor nord for Auckland og tar helikopterert når de skal hit, så har de en bil som de bruker her. Så slipper de den to - tre timer lange kjøreturen hit når de skal på "hytta". Dette hadde de laget til her også sist jeg var her, men nå lager de enda flere slike "waterways", det er veldig populært.


Etter båtturen, spiste vi lunsj og gikk på stranda igjen, atter en dag i bølgene er bare populært, selv om jeg fikk dem på land slik at denne dagen rakk de også et par timer med skolearbeid før middag. Selv om vi ikke hadde fisket klarte vi å få deilig King fish til middag, Naboen kom med noen kilo fra en stor en han hadde tatt, og Alby grillet den til oss. Aldeles nydelig! Onsdag morgen pakket vi oss sammen og dro til Maunt Maunganui, den mest kjente surfestranda på New Zealand, den ligger som en tarm med strender på begge sider og med lite vulkanfjell på enden.

AUCKLAND

Torsdagen satte vi i gang med skolearbeid og kom oss akkurat tidsnok inn til akvariet til å få med oss matingen av skatene, det var helt utrolig hvordan de store fiskene kom helt inntil hun som matet dem og fikk fisk av henne. Vi kikket oss godt rundt i akvariet, de har mye forskjellig der, pingviner som de produserer tre tonn snø for hver dag og haier og ellers det et akvarie bør ha. Det som er spesielt er at vi går i en tunnel og ser på fisker og haier som svømmer over hodet og ved siden av oss. Vi var der i flere timer, for like etter at vi var ferdig skulle de mate haiene, så da ble vi der litt lengre og fikk med oss det også. Vel hjemme igjen hos Margaret reiste vi sammen med henne til et shoppingsenter og spiste middag der sammen med hennes datter og tre av hennes fire barn.

Dagen etter dro vi tre inn til byen igjen og besøkte en utstilling av modeller og forklaringer til mange av Leonardo Da Vincis oppfinnelser. Det er helt utrolig hvor langt forut for sin tid den mannen var, og alt det geniale han fant opp. Det var spennende og jentene ville knapt derifra. Det er veldig kjekt på de fleste museer og utstillinger her får barna prøve ut ting og se ting fra sin vinkel, så da blir alt straks mer interresant. Noen av maleriene hans var også med, men i hovedsak skisser over alle oppfinnelsene hans.
Lørdag morgen klarte jeg å få jentene opp ekstra tidlig, for vi hadde avtalt å gå på Skype og snakke med venninner. For dem var det fredag kveld, og det var kjekt for jentene, så da kunne de stå opp før åtte (det er ikke like lett og stå opp da hver dag) Etter det tok vi toget inn til byen sammen med Margaret og besøkte Victoria Park Market, som er et tradisjonelt marked her i Auckland som jeg hadde gledd meg til å vise jentene. Jeg hadde blitt advart om at det ikke var som før, så jeg ble ikke så altfor skuffet når jeg så hvor mye mindre og dårligere det har blitt siden sist jeg var her. Vi hadde det uansett kjempegøy og fikk shoppet litt vel mye, som vanlig :-)
I dag, på søndagen, ble også Wim, Margarets kjæreste, med oss og vi dro inn til byen på Auckland Museum. Der ble vi hele dagen og på veien hjem kjørte vi opp på One Tree Hill, fordi det er artig å ha vært der. Det er vulkanfjellet som U2 synger om i sangen, som Bono laget til en i bandet som var fra Auckland og døde av kreft. Det som er trist nå er at treet som var så karakteristisk for toppen døde for flere år siden. Nå er der en stor statue og hele området rundt er flere grønne krater og alt er en stor park med kyr og sauer, midt i byen.
På kvelden tok jentene sitt vanlige bad i boblekaret og i kveld gikk Margaret og jeg også oppi til dem og slappet av med utsikt inn til byen og lysene på Auckland Harbour Bridge.











I morgen jobber vi litt med skolearbeid før vi setter snuten mot Pauanui på østkysten, for og besøke Faye og Alby på "hytta" de har ved stranden der. Vi er nå vestenfor byen og må gjennom byen for å komme oss østover, så det er ingen vits i å kjøre avgårde midt i rushtiden uansett. Hele turen skal ta cirka tre timer, så det bør gå fint.

Vi reiser til Auckland

Onsdag morgen startet vi med godt mot fra Waitomo for å reise opp til Auckland for å besøke min venninne Margaret. Det er en tretimers kjøretur, så vi hadde planlagt å se oss rundt i Hamilton og ha en lang pause der, omtrent midt imellom. Jeg hadde lest om både museumer og andre ting vi kunne besøke, men vi jentene var happy med shopping og lunsj :-) Vi fremkalte noen bilder til scrapbøkene og fant noen småtterier og en jeans til Matilde. Så var vi fornøyde med Hamilton.
Når jeg bodde her i Auckland for 22 år siden, jobbet jeg som hushjelp i et hus langt sør for byen, akkurat på grensen til å kalle det å bo i Auckland. Jeg ville vise jentene og med mye fantasi og grubling fant vi huset. Det var veldig forandret og hadde tydelig andre eiere, så vi tok bare en liten titt før vi fant et sted og kjøpe oss en is i varmen. For varmt er det, særlig varmt var det å kjøre den dagen, så vi har alltids en unnskyldning til å kjøpe oss en is. Vi visste at Margaret ikke var hjemme før fem, og hun bor nord for byen, så vi måtte gjennom. Og det tok sin tid, vi traff akkurat rushet og satt i kø i nesten to timer på motorveien! Så jentene var helt i ekstase over at Margaret hadde boblekar rett utenfor stuedøra og var ikke sene om å hoppe i det etter en deilig middag som Wim, Margarets partner laget til oss. Og her trives vi godt så vi reiser ikke videre før mandag formiddag.
Om dagene har vi hatt litt skole på formiddagen før vi har fartet rundt og besøkt forskjellige ting, her har hun godt trådløst internett, så vi "Skyper" hjemover og koser oss.

Waitomo

Selv om vi var solbrente og hadde badet nok, ( etter min mening) på søndagen, hoppet jentene i bassenget når vi kom frem der vi skulle bo. I Waitomo tok vi en rolig dag på mandagen, vi besøkte informasjonssenteret med museum over kalksteinsgrottene og bestemte oss for hvilken grottetur vi skulle velge å være med på neste dag. Etter det reiste vi til et sted der de drev med angorakaniner, de klipte dem hver tredje måned og vi fikk se på mens de gjorde det. Så fikk vi se hvordan de spant garn av ullen og der var selvfølgelig en butikk hvor vi kunne kjøpe produkter av angora, garn, klær mm. På "backpackers hostelet" gjorde vi en del skolearbeid, selv om Moana fant seg en liten venninne og ble litt opptatt med henne. Det er alltid kjekt når hun treffer barn, hun prater da mye mer engelsk, så jeg lar henne gjerne leke med andre barn. Ellers vil hun hele tiden spørre meg om ord, men da har hun ikke tid til å spørre meg, slik at da prøver hun seg frem og lærer på beste måte.
Tirsdagen ble den store turdagen og vi var med på en 4 timers tur de kalte "Spellbound". Vi reiste først en tur utover og besøkte en grotte full av "ildfluer", vi var der lenge slik at øynene våre skulle vende seg til mørket slik at vi så best mulig. Vi ble tatt langt innover i fjellet i en stor gummibåt. Så dro vi derfra, vandret ute i naturen til en annen grotte, der vi atter matet tamme åler i elven. Denne gangen var det et bein med geitekjøtt på som skulle friste ålen, og det gjorde det. Så gikk vi inn i en Kalkstainsgrotte med utrolige og flotte formasjoner.

Familiedag med surfeklubben

Søndag 17. januar skulle vi nordover likevel, så som jeg har nevnt ble vi med gjengen fra surfeskolen til Mokau og koste oss der hele dagen. Tenkte bare å legge inn noen bilder fra den deilige dagen på stranda. Vi dro nordover med to biler, Cheryls nye Rover cabriloet med surfebrettene stikkende ut. Hennes eks, pappaen til Kahana var også med, han har vært på toppen i serien i surfing her på NZ i flere år, så det var fint å ha ham med til å hjelpe jentene i vannet.

Surfeskole

Nå er det gjort! Matilde er bitt av basillen og hun er definert som en ”natural” av de lokale surfeheltene som instruerte på surfeskolen. Lørdagen skulle Cheryls barn på surfeskole og mine to fikk være med og prøve seg. Det var første gang av seks lørdager, så de ble instruert grundig før de fikk prøve seg i vannet. Moana syns det var nifst, så hun ville ikke holde på så veldig lenge. Men Matilde holdt på så lenge hun fikk lov, de andre tok pauser, men det hadde hun ikke tid til. Søndagen skulle surfeklubben ha familiedag en time nord for Waitara, så da fikk vi med oss den også før vi dro videre hit til Waitomo som vi er nå. Vi holdt på på stranda i Mokau hele dagen med bading, grilling og surfing, en kjempeflott dag, selv om vi alle tre nå sliter med vondt av solbrenthet for første gang. Det var ikke så lett å surfe i går, for bølgene var noe røffere enn på lørdagen, men Matilde holdt seg i vannet hele dagen og på slutten mest på ”Boggiboard”. Så nå spørs det om Svein må lete frem utstyret og ta henne med ut mot havet til sommeren J

Hverdagen kaller i Wellington (så vi stikker videre...)))

Etter å ha sendt Simon hjem roet vi ned og måtte begynne å innstille oss på skolearbeid igjen. Kim og Brian begynte på igjen på jobb etter ferien og vi satte oss ned for å finne igjen tråden fra før jul. Vi ligger litt etter i prosjektet med hva vi har vært med på, men regner med og hente oss inn igjen før vi reiser til Sydney 6.februar. Vi jobbet tett hele formiddagene i begynnelsen av denne uken, men nå er vi på farten igjen. I går, torsdag 14.januar kjørte vi nordover langs kysten og endte opp i Waitara, en liten by like utenfor New Plymouth. Der bor Cheryl, Kims søster med sine to jenter. De var sammen med oss i julen, så gjensynsgleden blant jentene var stor. Kahurangi er ti år, og Kahana seks, så de er to radarpar som storkoser seg sammen. Dette er det beste for jentenes engelsk, de prater i vei, begge to, så det er en fryd å høre fra dag til dag alt det nye de plukker opp.
Waitara er surfeparadiset her nede, så i morgen tidlig når jentene her skal på surfeskole, skal vi høre om mine to kan få være med og prøve seg. Vi var nede og prøvde litt tidligere i dag, de syns det var kjekt, men var slitne etter en liten halvtime, Cheryl bor "på" stranda, jeg tok akkurat bilder av bølgene fra kjøkkenvinduet, så vi slipper å reise langt for å prøve oss.

I går kveld reiste vi inn i parken i New Plymouth og der er der lysshow og musikk hver eneste kveld hele sommeren, veldig flott og fint og se på, selv om det ble litt sent siden vi måtte være der etter at det var blitt mørkt.
I dag kjørte vi så langt opp som kunne med bil på vulkanfjellet Mt.Taranaki og gikk en tur og var inne på et infosenter og fikk se film om vulkanen vi var på, både hvordan den har utviklet seg og Maorienes måte og se på den på. For dem er den hellig og de er glad den nå ligger i en nasjonalpark og er fredet. Vi koste oss med lunsj der før Cheryl reiste på jobb og alle jentene og jeg reiste hjem og testet surfebølgene.

Simon og Birger på vei hjem

I gaar sendte vi guttaboys hjem, Simon var helt klar og forstod tydelig hva som sulle skje. Han gleder seg til hjemturen, syns det var stas med "natta" paa fly. De har imidlertid ikke kommet saa langt som planen var, flyet fra Wellington hadde tekniske problemer, saa de rakk ikke flyet de skulle videre med fra Sydney. Det ble mye som maatte snues paa for oss rundt, Svein hadde kjopt billetter for aa treffe dem i Oslo og deres billetter hjem til Aalesund kan ikke brukes. Men det er i boks naa, de er akkurat et dogn forsinket og fikk seg et dogn midt i Sydney sentrum paa et flott hotell med svommebasseng paa Quantas regning. De har idag besokt baade Sydney Operahouse og Botanical Gardens, men er naa heldigvis paa vei til London og Oslo. De skal etter den nye planen naa lande paa Gardermoen tirsdag 12.januar kl. 16:10. Det gleder jeg meg til, de har det fint, men det er noe naar jeg ikke er der selv... mammatanker

Nytt år i Golden Bay

Nyttårsaften kom vi til strandhuset etter å ha ruslet rundt i Takaka, den nærmeste lille byen, for ikke å komme dit for tidlig. Huset hadde sengeplass for seks, men vi laget flatseng til Taka og Moana og slo opp telt til Simon og Birger, da slapp vi at noen måtte ligge på sovesofaen i stua. Huset var romslig, hadde vaskemaskin og god plass til oss alle. Det var ca. 10 minutter å gå til stranda, så det gikk greit, selv om vi hadde vært litt bortskjemte uken før, med stranda ”på trappa”.


Vi handlet masse deilig mat og grillet og koste oss på nyttårsaften, vi spilte mimelek og holdt oss våken til over midnatt….. og møtte det nye året 12 timer før dere der hjemme:-)

Første nyttårsdag holdt vi oss på stranda hele dagen, vi bygde halvtelt for skygge og de eneste som ble litt brent var Brian og jeg som ble litt vel oppslukt av bøkene vi holdt på med. Dagen etter tok vi oss en tur inn til Takaka igjen, der gikk vi jentene for oss selv og fikk shoppet noen småting, besøkt det lokale lørdagsmarkedet og sett på mye fint. Om kvelden kom Kims venninne Paula med en venninne og overnattet for å ha en tidlig start på en fjellvandring i nærheten av der vi var. Kim og jeg stod opp tidlig og kjørte dem så langt oppover som bilen klarte å kjøre på traktorveien. Det var ikke helt strålende vær, så jeg satte i gang og bakte masse brød, mens de andre tok seg en tur og besøkte blant annet sjokoladefabrikken, som var populært.

Den 4.januar fikk Birger fri, så han dro sørover mens vi andre reiste på tur ut til Farewell Spit, det nordligste og mest spesielle stedet på spissen av Sør øya, en lang tarm med omtrent bare sand som endrer seg med tidevannet og været hele tiden. Vi kjørte helt ut til fyret med firehjulstrekkere, flere km med bare sand og sjø. Der ute gikk vi opp i fyret og kunne se langt av gårde, Simon ville sjekke hvor støtsikkert kameraet hans egentlig var, så det endte sine dager der ute, under fyret. Han kastet det ned fra øverste trinn, jeg fikk reddet ut alle bildene, men ellers er det ikke mye igjen av det gode kameraet som har vært så trofast, dessverre. Vi var ute og så på selene og Simon ville gjerne ta borti dem, men det var ikke lov, så jeg klarte heldigvis og holde ham unna, men de lå på stranda rett foran oss og var ikke redde i det hele tatt. Det siste stoppet på turen var ved noen bratte sanddyner der vi fikk ake oss, akkurat som i snø. Det eneste var at vi fikk sand overalt, ja, jeg finner enda små sandkorn rundt omkring. Men det var kjempegøy!

Dagen etter slappet vi av på stranda hele dagen, alle barna samarbeidet om kanaler og hadde det kjempegøy. Matilde snakker nå helt problemfritt på engelsk med alle her nede, og Moana er ikke helt borte hun heller. Simon prater i vei med de fleste og av og til snakker han nok engelsk han også, det høres i hvert fall slik ut.

Den siste dagen før vi skulle ut av strandhuset reiste vi først og besøkte noen vannkilder som kommer opp fra jorden, med veldig klart vann som alltid er 11 grader, uansett ytre påvirkning, der så vi en del ørret og ellers fine blomster og planter langs stien. Etterpå besøkte vi en liten dyrefarm der vi fikk mate dyrene og, av alle ting; tamme åler! De hadde matet dem langs elvebredden i årevis, så de kom inn til bredden og fikk finskåret biffkjøtt som vi holdt frem til dem på pinner. Veldig fascinerende, men de hadde også mange andre dyr på gården, så det var en kjekk dag som vi avsluttet med Fish & Chips i en lekepark på veien tilbake til huset. Vi begynte og pakke oss sammen og tidlig neste morgen spiste vi fire frokost og kom oss av gårde tidlig i retning fergen til Nordøya. Kim og familien ryddet seg ut og dro på besøk i et par dager til Paula, mens vi reiste inn til Nelson og tittet oss rundt der før vi plukket opp Birger og dro ”hjem” til Wellington med ferga fra Picton torsdag kveld. På ferga hadde vi selskap med både kyr og sauer, så jeg følte stanken hang igjen lenge etter at vi hadde kommet oss av fergen. Stakkars dyr, lastet opp i flere etasjer på store trailere.

Abel Tasman National Park

Første del av ferien sammen med Kim og hennes familie er over og vi har hatt herlige opplevelser sammen i Abel Tasman National Park, alle ni. Vi dro hjemmefra Wellington tidlig søndag morgen og tok fergen over til Sørøya på New Zealand. Vi dro så tidlig at vi hadde laget til frokost som vi spiste på fergen, den bruker litt over tre timer over sundet. Saoirse hadde kastet opp hele natten, og i og med at vi skulle gå 12 km, bestemte vi at hun skulle få slippe å gå første dagen. Vi sendte henne, Brian og all bagasjen med ”water-taxi” frem til den første hytten. Og når vi andre hadde gått i fire timer kom vi frem åtte om kvelden til ferdig middag på hytta i Anchorage Bay. Det var nydelig der, stranden bare 15 meter fra hytta. Hyttene her holder ikke akkurat Turistforeningsstandard, vi må i grunnen bære med oss det meste, det eneste som er der er tak over hodet og noen tynne madrasser, benker og bord. Vi bærte med oss all mat, kjøkken utstyr, soveposer og klær. Neste dag pakket vi oss sammen og gikk i fem timer, med tunge sekker og godt mot. Det ble en lang dag i nydelig vær og det var deilig å kunne ta av seg sekkene og hive seg i vannet ved Bark Bay når vi kom frem til hytten. Tidevannet utgjør store forskjeller her, særlig ved de langgrunne strendene og alle barna moret seg med å bli dratt innover med sjøen når det kom inn mellom sandbankene. De hadde store krabbekolonier og problemer med å komme seg til køys, selv om de var slitne etter en lang og tung marsj over fjellene. Neste dags etappe til Awaroa var enda lengre enn de forrige, så vi bestemte oss for å kjøpe oss litt mindre slitsom vandring og sendte bagasjen og Kim, med dårlig kne, med ”water-taxi” dit. Der hadde de en luksus cafè ute i bushen, så når vi kom dit fant vi Kim, Coca Cola, øl og vannklosett før vi vandret den siste halvtimen inn til Awaroa Hut der vi hadde vår siste overnatting i parken. Vi skulle egentlig ha en til, men derfra kunne vi ikke komme oss til bilene, så vi avlyste den og kom oss inn på et motell og nøt hver vår dusj og ellers alt sivilisasjonen gir. Fra Awaroa måtte vi vente på fjøre sjø for å komme oss derifra, så de tre eldste barna, Brian og Birger var igjen der og badet, mens Kim, jeg, Moana og Taka tok ”water-taxi” tilbake til bilene med all bagasjen og kjørte den lange veien rundt for å finne de andre som vandret i et par timer til nærmeste bilvei. På motellet i Takaka hadde de internett, vi spiste pizza og slappet av der før vi nøt skikkelige senger og myggfri søvn. Fra Takaka er det en halvtimes kjøring til strandhuset vi leier i Golden Bay, så etter en handlerunde på ”byen” i Takaka på dagen på nyttårsaften dro vi hit, og her skal vi være i en uke.